Fra åpningen av den første versjonen av utstillingen 20. september 2025.
Reclaiming the Black Room er en utstilling av Crispin Gurholt, Halvor Bodin og Peder K. Bugge.
Jeg, Dania Burger inviterte dem til å møtes i mitt arbeids- og prosjektrom i Gyldenmo Studios. De tre er ikke bare kolleger, men også venner. Vennskap er nettopp en viktig del av selve konseptet for Gyldenmo Studios. Stedet er skapt som et rom for dialog, for å undersøke hva som oppstår i spennet mellom kunstnerisk praksis og menneskelige relasjon. Gjennom mange år har hver av kunstnerne utviklet et tydelig og særpreget kunstnerskap. Gurholts komplekse iscenesettelser, Bodins grafiske kraft og Bugges maleriske dybde møtes her, og sammen åpner de for en konsekvent eksperimentering med muligheter. Tidlig i prosessen ble de enige om tittelen. Det sorte representerer et nullpunkt – en farge, eller fraværet av farge – og fungerer som en metaforisk lek som binder deres ulike verk sammen. I dette sorte rommet finnes både ro og kaos, oppløsning og sammenheng, angst og en fornemmelse av det uendelige. Det sorte rommet eller hullet trekker mot det som ennå ikke er formet. Arbeidene minner oss om at vi alle bærer et sort rom i oss. Tør vi åpne døren og se inn?
Det sorte rommet har lenge vært et sentralt symbol i kunsthistorien. Malevichs Black Square, 1915 står som et ikon i det modernistiske maleriet. Han så selv det svarte kvadratet som kilden til alle muligheter.
I psykoanalysen peker det sorte mot det skjulte og utemmede: Freud knyttet mørket til drømmenes landskap, mens Jung beskrev skyggen som møtet med de sidene av oss selv vi forsøker å unngå, men som også kan åpne for transformasjon.
Det sorte er en beholder for alt vi ikke vet, alt vi ikke kan kontrollere. Samtidig gir det sorte rommet oss muligheten til å gi slipp på bildene vi klamrer oss til, og la noe annet tre frem.
Reclaiming the Black Room er en invitasjon til å tre inn i mørket – og lytte til det som avdekkes der. Å gjenerobre det sorte rommet betyr å møte dette mørket på egne premisser, ikke som noe å frykte eller undertrykke, men som et potensial for innsikt, transformasjon og selvforståelse.
daniaburger.com
Crispin Gurholt, Peder K. Bugge og Halvor Bodin gjenåpner utstillingen fra 2025, med noen nye arbeider i tillegg til dem som var med i 2025-utgaven. Denne gangen er det butoh-performance med MUTSUMINEIRO og artist talk med alle kunstnerne på åpningsdagen lørdag 23. mai fra kl. 14:00.
Utstillingen står tre helger, siste dag søndag 7. juni.
Åpningstider: 13:00–17:00 lørdag og søndag – eller etter avtale.
E-post: info@daniaburger.com
Telefon: 905 27 802
mutsumineiro.com
pederkbugge.com
livephoto.no
halvorbodin.art
daniaburger.com
Gyldenmo Studios
Midtgårdsveien 28
3145 Tjøme
Med bil ta avkjøring merket Mostranda camping og parker på P-plass i Moutmarka. Det er kun fem minutter å gå derfra til Gyldenmo Studios. Bevegelseshemmede kan parkere ved huset. Fra Tønsberg går det buss 02 og videre med 022 hver time til Hellesmo. Vi kan hjelpe til med å organisere felles kjøring fra Oslo!
59.071766, 10.402365
Peder K. Bugge
Med et konstruktivistisk uttrykk vil Peder K. Bugge vise til psykologiske rom. I en abstrakt form utforsker han mentale tilstander der den sorte flaten er som noe uendelig, ukjent, et hull. Samtidig er det sorte også en død flate, som et ingenting der industrimalingen, helt ufølsomt, er malt med rull på lerretet.
På den ene siden viser Bugges maleriske uttrykk til klare abstrakte former og konstruerte perspektiv, samtidig som de malte flatene viser til noe tilstedeværende nært, en sensibilitet gjennom en fargeflates møte med en annen.
Arbeidenes iboende kraft forholder seg i skjæringspunktet mellom dissonanse og balanse. Verkene kan lede inn til en fortellende situasjon, men uten en ferdig og konkret historie. Til denne utstillingen viser han i tillegg til malerier også objekt, tegning, og skulptur som visualiserer hans interesse for musikkultur og lyd.
pederkbugge.com
Crispin Gurholt
I sitt omfattende Live Photo-prosjekt har Crispin Gurholt gjennom en årrekke utforsket fotografiet, øyeblikket og forholdet mellom fiksjon og virkelighet gjennom mediene installasjon, foto, video, maleri og tekst. I Live Photo-installasjonene, som er utgangspunktet for utforskningen, iscenesetter han mennesker i virkelige miljøer som et frossent tablå. Her viser han oss blant annet kompleksiteten i relasjonen mellom mennesker og hvordan kjønns- og samfunnsroller hele tiden er til stede i våre hverdagslige handlinger.
I de senere årene har Gurholt koblet Live Photo-prosjektet tettere på sitt eget liv og ser ikke lenger på arbeidene utelukkende som samfunnsbilder, men mer som minnebilder knyttet til egne opplevelser. Denne konfrontasjonen har åpnet nye dører og lag i hans arbeider og gitt utforskingen en mer personlig og poetisk karakter – en form for kunstnerisk regresjonsterapi.
Gjennom de nye verkene i utstillingen, Live Photo Black, utprøver han nye måter å projisere videoarbeidene og fotografiene på. Ved å snu blikket innover til et lysabsorberende mørke og vekk fra sitt stedsspesifikke jeg, ser han etter et annet nærvær, et nærvær som kanskje alltid har vært der som et slags luskende skyggebilde. Lyden er utviklet i samarbeid med Kurt Vildgren.
livephoto.no
Støv fra et summende mørke.
I over 25 år har jeg dedikert meg til arbeidsmetoden min kalt Live Photo, hvor jeg undersøker øyeblikket og bildets sannhet gjennom flere medier som fotografi, video, maleri og tekst, basert på installasjoner hvor jeg iscenesetter mennesker i virkelige omgivelser og miljøer som et frossent tablå, også ofte kalt et slags tableau vivant. Tablået sees gjennom et plexiglass, en transparent vegg som fungerer som en innramming av scenen. Dette har av mange også blitt kalt et simulacrum fordi det imiterer en virkelighet og skaper en situasjon hvor man spør seg om hvem som betrakter hvem, og hva som er fiksjon eller virkelighet.
Jeg har gjennom mine iscenesettelser og med et blikk utenfra, tematisert kompleksiteten i menneskelige relasjoner og hvordan kjønnsroller, klasseforskjeller, sosiale roller og maktrelasjoner uavbrutt er til stede i våre handlinger og i relasjoner til andre mennesker. Parallelt med disse temaene har den ensomme blitt en tilbakevendende figur i mine motiver, og især hvordan ensomhet kan komme til uttrykk innenfor sterke fellesskapsstrukturer som f.eks. i en familie. Ensomheten har blitt en gjenkjennbar signatur for meg og den peker så tilbake på meg, behovet for å utforske min egen tilstedeværelse i disse nøye utstuderte motivene er blitt viktig. I ettertid ser jeg på mine arbeider som en livsfrise. I skyggebildet av mine objektive samfunnsportretter, ligger min signatur og denne ensomheten man etter hvert kan se. Ikke bare min ensomhet, men kanskje også andres ensomhet.
Som om en del av denne utforskningen har jeg siden Live Photo Please Kill Me og frem til nå, adressert den økende ensomhet jeg og mennesker rundt meg opplever i et stadig mer instrumentalisert og digitalisert samfunn, et samfunn hvor den dominerende skjærmkulturen og billedkulturen med sine digitale plattformer og sosiale medier suger oss inn og lar oss iscenesette oss selv i en fiktiv virkelighet som vi opplever som en ny virkelighet. I denne nye virkeligheten kaster vi loss til det ukontrollerbare intet utenfor oss selv, og vi trer inn i vårt eget trygge fiktive univers, et univers skapt av oss med hjelp av de plattformene og det samfunnet vi omgir oss med.
Disse nye sosiale plattformene gjør oss nå til konsumenter av de mulighetene de gir oss. De simulerer en fiktiv kreativitet og selvstendighet til et meningsbærende liv, mer enn at det faktisk er det. Vår fiksjon blir likevel virkelig og vi er i ferd med å utvikle et misforhold mellom fiktive og virkelige relasjoner til oss selv, andre og omverdenen. Det oppstår på mange måter et kritisk øyeblikk for ensomhet og dens tomhet, tomheten blir nå mer en slags nummen emosjon som kan fylles med noe som er tilgjengelig i vår øyeblikkelige nærhet.
Tomheten og dens ensomhet blir som en instrumentalisert plattform, med en slags styrbar skjebne full av muligheter. Det vi kaller skjebnesvangert i våre liv blir nå et resultat av de nye plattformenes muligheter.
Dette misforholdet ikke lenger, denne nummenhet skaper en emosjonsløs avstand til det fysiske i rommet vi befinner oss i. I den nye virkeligheten er ensomhet ikke lengere en emosjonell følelse hvor vi føler oss utenfor, maktesløse eller i et eller annet uangripelig tomt sted. Ensomheten blir heller en diagnose, og tomheten blir en flyttbar enhet av muligheter som kan fylle inn og fullføre våre liv og image til et passende og behagelig selvbilde.
Hvis ensomhet ikke lenger er et tomt, truende og uangripelig rom, men mer et emosjonsløst rom med muligheter på vent, en slags programmerbar og kontrollert tilstand, hva gjør det da med meg? Hva betyr det for meg når ensomheten kun blir en definerbar og flyttbar enhet i mulighetenes ventestasjon? Hva betyr det for min eller vår empati når man ikke kan føle utsiden eller se det andre mer? Når man velger å ikke se seg selv utenfra lenger, eller se sitt ukjente tomrom. Hva betyr det når ensomheten blir en målbar tilstand, hvor man kan lage en perfekt konstruksjon og bilde av seg selv? Et bilde skapt med verktøy i plattformen gitt av oss. Har bildet fanget oss, er du og jeg fanget? Jeg føler meg fanget, men kan jeg egentlig føle meg fanget, når jeg aksepterer de faktiske forholdene og velger å leve i den nye verdenen?
Jeg føler jeg har tråkket inn og gjennom den transparente veggen som skiller meg og mine arbeider, veggen som skapte en følbar avstand til den andre. Veggen som fikk det til å handle om noen annet og om noen andre enn bare meg. Jeg mister gradvis kontakt med det ukjente, ensomme og tomme intet utenfor meg selv, til fordel for en kontrollerbar mulighet innenfor, et intet innenfor som ikke er intet, ikke ensom, ikke tom, men som er en administrerbar flate hvor jeg i et slags avtalt skjebnespill styrer min og andres empati, utvikling og virkelighet etter behov.
Monokulturen råder i drivhuset, i økonomien, i kunsten. Jorda utarmes, diversiteten forsvinner. Som kunstner er jeg blitt mitt eget drivhus, hvor jeg tilrettelegger for meg selv, min egen vekst og væren. I mitt kretsløp beveger jeg meg fra mikro til makro, fra liggende til stående, fra drøm til virkelighet. Jeg skaper min egen realisme som jeg dyrker. Det jeg putter i jorda regner ned på meg igjen, drypper som vanndråper i hodet på meg. Jeg kjenner ikke til noe som heter utenfor meg selv lenger.
Så nå! Når jeg står midt inne i mitt eget bilde av meg selv, med ryggen til den transparente veggen, den transparente glassflaten som skilte meg fra omverden og de andre. Den veggen som skapte et spill mellom fiksjon og virkelighet. Jeg er fanget med ryggen til veggen og i denne nye virkeligheten og jeg vil ut. Ut på utsiden av meg selv igjen. Jeg får et voksende behov for å føle meg utrygg og ensom igjen.
Rent teoretisk prøver jeg å snu meg mot glassflaten jeg tror finnes, en vegg som skiller meg fra det tomme intet. Jeg vet ikke hvor veggen er eller om den faktisk finnes, men bak denne glassflaten tror jeg det er et sort univers, et tomrom hvor ensomheten bor og er utenfor min kontroll.
Jeg ser, leter, og finner noe jeg kan kalle en glassflate. Jeg ser meg selv i speilingen som oppstår i glassflaten foran meg. Jeg prøver å se igjennom, forbi og ut, ut til der hvor støvet kommer fra. Det berømte karbonstøvet som skapte meg, mine arbeider og mine omgivelser, et rom hvor skjebnen er del av noe større ukontrollerbart og ukjent. Rommet med støvet fra en fryktinngytende eksplosjon, og ikke kun som en konsekvens av et kontrollert og avtalt spill med tilhørende muligheter.
Jeg vil utforske det store ensomme endeløse universet, det sorte rommet som jeg tror er utenfor meg selv. Jeg vil miste kontrollen, falle. Jeg vil falle tilbake i en slags kunstnerisk regresjonsterapi.
Jeg faller bakover, farer igjennom tablåene, samfunnsbildene og minnebildene mine. Jeg prøver å komme gjennom skyggebildet av meg selv i den transparente glassflaten foran meg. Jeg farer igjennom filosofi, maleri og poesi. Gjennom deg, meg, subjekt, objekt. Jeg prøver å komme vekk fra mitt stedsspesifikke jeg. Jeg vil vekk fra min fiksjon som virkelighet.
Jeg prøver nye måter å projisere videoarbeidene og fotografiene på. Jeg vil snu blikket innover til et lysabsorberende mørke. Jeg ser etter et annet nærvær i meg og i mine arbeider. Et nærvær som alltid har vært der i sin ensomhet som et slags luskende skyggebilde.
Jeg farer igjennom livet med et iboende behov for å kaste snøret ut i det uvisse, i håp om at noe eller noen skal gripe snøret og dra meg ut av mine begrensninger, ut av bildet jeg er fanget i. Et bilde skapt av meg selv og den tause makten i meg og mine hverdagslige skildringer. Den makten som styrer det jeg forvalter og det jeg kaller meg.
Til nå har jeg kun kommet ansikt til ansikt med meg selv, og til å se på det sorte rommet igjennom glassflaten som skiller meg og det utenfor meg selv. Glassflaten hvor skyggen av mine motiver, av meg, min familie og samfunn skimtes. Jeg lar bildene mine stå der i halvmørke og ser på det sorte rommet bak flaten uten egentlig å vite hva jeg ser på eller etter. Er det fiksjon eller virkelighet? Jeg vet ikke. Hva føler jeg? Jeg vet ikke. Er det tomt? Jeg vet ikke.
———
Jeg savner min far. Det er ensomt, det føles virkelig.
Halvor Bodin
I Halvor Bodins arbeider fremstår vannet og mørket som grunnleggende symboler – ikke bare som motiver, men som resonanser mellom stabilitet og forvandling, kropp og element, forgjengelighet og skapelse. Formene glir fra anatomi til natur, fra vekst til nedbrytning, og oppløses i organiske og mikroskopiske strukturer som stadig unndrar seg gjenkjennelse. Bodins praksis kan ses i forlengelsen av både symbolismen og en nordisk mørkestetikk, men også i dialog med Black Metal-universet han selv har vært med å skape. Her blir vannet et overgangssted og mørket en kraft som rommer både destruksjon og transformasjon. Arbeidene peker mot menneskelivets skjørhet, men åpner samtidig for erfaringer av det uutsigelige – et poetisk rom mellom undergang og mulighet.
Denne tradisjonen gjenfinnes i Bodins praksis, og får en særlig tydelig form i denne utstillingen. Her vises tegninger, silketrykk, fotografier, fotomikrografier, film, installasjon, skulpturelle elementer, og lydarbeid basert på feltopptak med blant annet hydrofoner. Utstillingen inkluderer filmen Amoc/Coma fra 2025.
halvorbodin.art
THE BLACK ROOM AS ABYSS,
ART AS INFECTION
Here, images are less objects than processes – unfurling, eroding, coagulating. Organic forms – membranes, spores, nerves, tissue, cells – flicker between visibility and disintegration, relics of an anatomy never wholly human. The result is a continuum where body is water, water is blood, and the black noise of silence hums beneath all things.
Black noise: a silence never pure, always seeded with disturbances. Darkness is not absence but density, the pressure of too much nothing, a void swollen with unspent potential. The black room becomes a metaphysical laboratory: a crucible where fragility is tested against thresholds, where the psyche either collapses or mutates, edging towards hidden reserves of awareness.
Like the Book of Revelation, these works unveil the end not as an event but as a process – apocalypse as slow diffusion. Forms undergo what machine-learning theorists call reverse diffusion: images born from noise, dissolved back into it, only to re-emerge in new guises. The sea as algorithm. Creation as denoising.
Yet the work is also zoological, even pathological. Parasitism appears everywhere: infestations, attachments, lunar cycles of disease and decay. Man is not merely descended but dissolving – an ecosystem of parasites, membrax, and fluids, mutable rather than sovereign.
What emerges is a cosmology of black metamorphosis: salvation as a merciless hand from below, hauling the viewer into abyssal clarity. Not transcendence but submergence. Not liberation but the recognition of fragility within the planetary churn of water, blood, and darkness. In this crisis of form the works find their clarity: a vision of dissolution as creation, apocalypse as perpetual rehearsal, and darkness as the most generative element of all.
“And the sea gave up the dead which were in it.” — Revelation 20:13
Hydrophobia: the inability to drink from the element that birthed us. Rabies in the veins, throat constricted, foam at the lips. Terror of water, terror of swallowing the abyss. Convulsion between thirst and fear, immersion and suffocation. Not landscape but scripture of drowning, gospel of fluids.
Revelation speaks of beasts rising from the sea.
The North has its own bestiary: Jörmungandr, the Midgard Serpent, coiled in the abyss until Ragnarok; the kraken, bloated with drowned men; the draugr, dead sailors risen to drag the living into kelp-wrapped graves.
The sea floor is a theatre of apocalypse. Oil rigs like Babel-towers suck the black ichor from the bedrock, wealth distilled from rot. Black gold – blood of the earth, drunk from the harlot’s cup. Whales, once harpooned until their cries became empire’s chorus, return as phantoms. Salmon, confined to cages, devour their own shadows. Coral reefs bleach into bone. Plundered, the sea begins to gnash its teeth.
And yet, in the deepest trench, light survives. Creatures without sun evolve their own infernal luminescence: lanternfish, gulper eels, jellyfish like living chandeliers. Octopuses curling like apocalyptic seals, their arms unfolding secrets never meant for human eyes. Not organisms but heralds – bioluminescent angels of the abyss, announcing the inversion of creation.
The hydrophobic tremor – the terror of water – becomes ultimate metaphor. We recoil from the element that sustains us. We cannot swallow, cannot drink. The ocean has become poison, yet it is also the only salvation: baptism by drowning, apocalypse as immersion.
Revelation ends with a promise: a new heaven,
a new earth, “and the sea was no more.” But here the sea survives as black room, as parasite, as rabid mouth. Not erased, but enthroned, crowned as the sovereign of apocalypse.
Ragnarok is not coming. It is already here, foaming at the edges. These are scriptures written in water, in oil, in blood.
The sea is the last scripture.
And it is writing us back into itself.
Ameba Phenol Jerk
Graphite is the philosophy of impermanent inscription — fossilised time that writes only in shades, always in danger of erasure, always already haunted by its disappearance.
Graphite is the most human of materials:
finite, unstable, restless. It teaches us that creation is always dissolution, that clarity is always shadowed, and that every inscription is already an erasure.
To hold a pencil is to hold the ruin of ancient light, the shadows of leaves long disintegrated. Each line is a fossil in motion.
It sacrifices itself in order to become line.
–––
The hand, which writes and draws, which caresses, which strikes — under radiation it becomes anonymous. No fingerprints, no warmth, only the white glow of calcium suspended in blackness. The intimate becomes alien.
Bone is a record of age, of labour, of fracture. Each joint a hinge of history, each line an echo of motion long past. The hand is no longer the instrument of will but the relic of use. It is a fossil still attached to the living.
The hand becomes tree, becomes root system, becomes constellation. Within the void it shines as both ruin and map, a diagram of the human folded back into the cosmos.
To behold it is to understand: the hand was never ours. It belongs to light, to dust, to the slow archive of death.
---
Human tissue under glass: a labyrinth of fibres, membranes, capillaries. The skin no longer boundary but a field of threads. The muscle no longer strength but a lattice of trembling filaments. The blood no longer life but pigment diffused into channels of light.
The photomicrograph is a metaphysics of exposure. It shows us that flesh is neither sacred nor stable, but porous, fragile, and endlessly dissolving. Each captured cell is already dying, each structure collapsing even as the shutter opens. The photograph is a mausoleum of tissue, a frozen instant of decay masquerading as form.
And yet — in this abyssal vision — there is a strange poetry. The fibres glisten like constellations, the membranes shimmer like veils. Tissue, seen too closely, becomes indistinguishable from galaxies, from coral reefs, from alien cartographies. The body is no longer itself but part of the same fabric that binds sea foam, mineral, and star.
Photomicrography reveals: the body is not singular. It is multiplicity, swarm, diffusion. It is an image that undoes itself.
The body was never ours.
It was always a landscape.