Crispin Gurholt
I sitt omfattende Live Photo-prosjekt har Crispin Gurholt gjennom en årrekke utforsket fotografiet, øyeblikket og forholdet mellom fiksjon og virkelighet gjennom mediene installasjon, foto, video, maleri og tekst. I Live Photo-installasjonene, som er utgangspunktet for utforskningen, iscenesetter han mennesker i virkelige miljøer som et frossent tablå. Her viser han oss blant annet kompleksiteten i relasjonen mellom mennesker og hvordan kjønns- og samfunnsroller hele tiden er til stede i våre hverdagslige handlinger.
I de senere årene har Gurholt koblet Live Photo-prosjektet tettere på sitt eget liv og ser ikke lenger på arbeidene utelukkende som samfunnsbilder, men mer som minnebilder knyttet til egne opplevelser. Denne konfrontasjonen har åpnet nye dører og lag i hans arbeider og gitt utforskingen en mer personlig og poetisk karakter – en form for kunstnerisk regresjonsterapi.
Gjennom de nye verkene i utstillingen, Live Photo Black, utprøver han nye måter å projisere videoarbeidene og fotografiene på. Ved å snu blikket innover til et lysabsorberende mørke og vekk fra sitt stedsspesifikke jeg, ser han etter et annet nærvær, et nærvær som kanskje alltid har vært der som et slags luskende skyggebilde. Lyden er utviklet i samarbeid med Kurt Vildgren.
livephoto.no
I over 25 år har jeg dedikert meg til arbeidsmetoden min kalt Live Photo. Her undersøker jeg øyeblikket og bildets sannhet gjennom flere medier som fotografi, video, maleri og tekst, basert på installasjoner hvor jeg iscenesetter mennesker i virkelige omgivelser som et frossent tablå. Tablået sees av betrakteren gjennom et plexiglass, en transparent vegg som fungerer som en innramming av scenen. Her skapes en situasjon hvor man spør seg hvem som betrakter hvem og hva som er fiksjon eller virkelighet.
Jeg har gjennom iscenesettelsene, tematisert kompleksiteten i menneskelige relasjoner og hvordan kjønnsroller, klasseforskjeller, sosiale roller og maktrelasjoner uavbrutt er til stede i våre handlinger og relasjoner til andre mennesker. Den ensomme har blitt en tilbakevendende figur i mine motiver, og især hvordan ensomhet kommer til uttrykk innenfor sterke fellesskapsstrukturer som i en familie. Ensomheten peker gang på gang tilbake på meg selv, og det har blitt viktig form meg å utforske min egen tilstedeværelse i motivene. Nå ser jeg på arbeidene mer som en livsfrise. I skyggebildet av mine samfunnsportretter, ser jeg både min egen og andres ensomhet.
Fra Live Photo Please Kill Me (2014, Galleri K) har jeg adressert den økene ensomheten jeg og mennesker rundt meg opplever i et stadig mer instrumentalisert og digitalisert samfunn, et samfunn hvor den dominerende skjærm- og billedkulturen med sine digitale plattformer og sosiale medier suger oss inn og lar oss iscenesette oss selv i en fiktiv virkelighet. I denne nye virkeligheten frigjør vi oss tilsynelatende fra ensomheten. Vi trer inn i bildet av vårt eget trygge fiktive univers, et univers skapt av oss selv med hjelp av de plattformene vi omgir oss med.
De sosiale plattformene gjør oss til konsumenter av de mulighetene de gir oss. De simulerer kreativitet og selvstendighet mer enn at de faktisk er det. Her skapes det et misforhold mellom fiktive og virkelige relasjoner til oss selv og andre, og det oppstår et kritisk øyeblikk for ensomheten og dens iboende tomhet slik vi kjente den. Tomheten blir nå en egen plattform eller beholder, et rom med muligheter som kan kontrolleres, fylles og utvinnes. Det vi har kalt skjebnesvangert i våre liv, har nå blitt instrumentalisert.
Dette misforholdet skaper en emosjonsløs avstand til den andre i rommet vi befinner oss i. Ensomhet er ikke lengere en emosjonell følelse, hvor vi kjenner oss utenfor, maktesløs, avsondret, i et uangripelig tomt sted. Ensomheten blir heller en diagnose, en flyttbar enhet av muligheter.
Hvis ensomheten ikke lenger er tom, truende og uangripelig, men et emosjonsløst rom med muligheter på vent, en programmerbar og kontrollert tilstand, hva gjør det med meg, med min empati? Har bildet fanget meg, er du og jeg fanget? Jeg føler meg fanget.
Jeg har tråkket gjennom den transparente veggen som skiller meg og mine arbeider, veggen som skapte en følbar avstand til den andre. Veggen som fikk det til å handle om noen annet, om noen andre enn bare meg.
Så nå! Når jeg står midt inne i mitt eget bilde av meg selv, med ryggen til den transparente veggen, glassflaten som skilte meg fra omverden og de andre. Veggen som skapte et spill mellom fiksjon og virkelighet. Jeg er fanget med ryggen til veggen og i denne nye virkeligheten og jeg vil ut. Ut på utsiden av meg selv igjen. Jeg får et voksende behov for å føle meg utrygg og ensom igjen.
Jeg snur meg mot glassflaten jeg tror finnes, veggen som skilte meg fra det tomme intet. Jeg vet ikke hvor veggen er eller om den faktisk finnes, men bak denne glassflaten tror jeg det er et sort univers, et tomrom hvor ensomheten bor.
Jeg ser, leter, og finner noe jeg kan kalle en glassflate. Jeg ser meg selv i speilingen som oppstår i glassflaten foran meg. Jeg prøver å se igjennom, forbi og ut, ut til der hvor støvet kommer fra, karbonstøvet fra den fryktinngytende eksplosjonen som skapte meg og mine arbeider.
Jeg vil utforske det ensomme endeløse universet, det sorte rommet som jeg tror er utenfor meg selv. Jeg vil miste kontrollen, falle. Jeg vil falle tilbake i en slags kunstnerisk regresjonsterapi.
Jeg faller bakover, farer igjennom tablåene, samfunnsbildene og minnebildene. Jeg prøver å komme gjennom skyggebildet av meg selv i den transparente glassflaten foran meg. Jeg farer igjennom filosofi, maleri og poesi. Gjennom deg, meg, subjekt, objekt. Jeg prøver å komme vekk fra mitt stedsspesifikke jeg. Jeg vil vekk fra min fiksjon som virkelighet.
Jeg prøver nye måter å projisere videoarbeidene og fotografiene på. Jeg vil snu blikket innover til et lysabsorberende mørke. Jeg ser etter et annet nærvær i meg og i mine arbeider. Et nærvær som alltid har vært der i sin ensomhet som et slags luskende skyggebilde.
Jeg lar bildene mine stå der i halvmørke og ser på det sorte rommet bak flaten uten egentlig å vite hva jeg ser på eller etter. Er det fiksjon eller virkelighet? Jeg vet ikke. Hva føler jeg? Er det empati? Jeg vet ikke. Er det tomt? Jeg vet ikke.
———
Jeg savner min far. det er ensomt, det føles virkelig. Jeg faller.